Valgordningen i Norge

Valgordningen står i sentrum for all politisk aktivitet. Politikerne ønsker å bli valgt til ulike verv, og kunnskap om valgets spilleregler er viktig for å nå dette målet.

Valgordningen er med andre ord grunnlaget for hele systemet. Derfor bør alle borgere ha en grunnleggende forståelse for hvordan den fungerer.

Nasjonalt nivå

I denne artikkelen vil vi bare ta for oss valgordningen for Stortingsvalg. Det er andre regler som gjelder i forbindelse med lokale valg. Til en hver tid er det 169 representanter på Stortinget. Disse velges med fylkene som valgkretser. Partiene stiller lister med kandidater i hvert fylke, og det er dette som danner grunnlaget for valget. Fylkene har et variert antall mandater basert på folketall og geografiske hensyn. Dette innebære i praksis at en stemme i Finnmark vil gi mer uttelling i form av mandater enn eksempelvis i Oslo. Grunnen er at geografi også spiller inn på hvor mange mandater et fylke får. Har man et stort landareal så vil fylket også kunne tjene på dette i form av flere representanter på Stortinget. Dette er med på å balansere ut fordelen som enkelt deler av landet har på grunn av befolkningstetthet. Et fylke som Oslo vil derfor uansett få et mye høyere antall mandater.

Partiene styrer

Det er altså partiene som sitter med regien, og gir folket alternativer de kan stemme på. Man stemmer på lister, og ikke på kandidater. Dette skiller det norske systemet fra det man for eksempel finner i Storbritannia. Der har man enmannskretser og såkalt «first past the post». I Norge har man flermannskretser (fylker) og et proposjonalt system. Partiene får altså fordelt et antall mandater basert på hvor stor prosentvis oppslutning de har oppnådd. Dette står i sterk kontrast til et system der bare det største partiet oppnår mandater i kretsen.

Parlamentarismen

Valgresultatet danner også grunnlaget for hvem som skal sitte i regjering etter valget. I Norge har man et parlamentaristisk system. Dette innebærer at regjeringen alltid er avhengig av støtte fra et flertall av representantene i nasjonalforsamlingen. I det øyeblikket de ikke lenger har det så er regjeringen nødt til å gå av.

Utjevningsmandat

Norge har et proposjonalt valgsystem, men det er ikke alltid at dette har fungert i praksis. Noen ganger har partier blitt underrepresentert nasjonalt på grunn av resultatene i de ulike fylkene. Utjevningsmandat er en ordning som ble innført for å gjøre noe med dette. Målet med ordningen er å sikre at alle partier i størst mulig grad skal bli representert på en rettferdig måte. I dag velges 150 mandater direkte fra fylkene. De 19 siste representantene blir valgt som utjevningsmandater. Komplekse beregninger må gjennomføres for å fastslå hvem som får disse mandatene. Det er et slikt mandat for hvert fylke. Om et parti er nær å bli valgt i mange fylker, så vil dette øke deres sjanser for å få slike mandater. Ordningen har en sperregrense på 4 prosent. Med andre ord må man oppnå en nasjonal oppslutning på 4 prosent for å få slike mandater.

Grunnleggende kunnskaper om valgordningen gir et godt utgangspunkt for å forstå norsk politikk. Det norske systemet baserer seg på proposjonal fordeling av mandatene, og utjevningsmandat blir brukt til å hindre underrepresentasjon av partier. Valgordningen er en viktig faktor når politiske partier skal legge opp strategien for en valgkamp.

Privacy Policy